Mestring er et drops

  

Mestring, eller å mestre er et begrep som omfatter det å lykkes i noe en prøver seg på. I alle stadier av livet er dette meget viktig for oss som menneske. I barnehagen roper barna, ”jeg kan!”, når de klarer å ta på seg bukse eller jakke selv, eller når de smører skiven sin til lunsj. På barneskolen klarer barna å knyte skoene sine selv, de skriver ord i setninger og regner mattematikk. Desto eldre vi blir, jo mer innkløkt blir det å oppleve mestring. Ekstern stimulans er ikke så tilstede som i en utdannings situasjon, og mye kan føles som det kun er opp til oss selv. Mye av det vi gjør i vårt daglige virke blir tatt for gitt at vi skal mestre, og det til det fulle. Dette er dels et press vi legger på oss selv, og dels et press fra omgivelsene.

At mestring er en positiv opplevelse kan vel ingen si noe på. Den skaper stolthet, glede og trygghet. Det som blir viktig er å sette pris på mestringsfølelsen, og kjenne følelsen igjen når den kommer.

Taekwon-do er et eksempel på en aktivitet hvor mestring spiller en stor rolle. Kampkunst i seg selv medfører et bevegelsesmønster som er mer eller mindre ulikt det mer ”medfødte” fotballsparket. Det er vanskelig å utføre teknikk med samme kraft og presisjon som en ser sine seniorinstruktører gjør det, og slik skal det være. Vi som individer føler oss kanskje hemmet av manglende styrke, mykhet, vi føler oss for unge, eller for gamle. Men alle har vært nybegynnere, og alle har en utvikling, alle mestrer!

I barnehagen, hvor jeg jobber, ser jeg små barn som sier de ikke klarer å ta på seg skoene selv, men så prøver de da. De har sett hvordan de store barna gjør det, de ser hvordan mamma og pappa gjør det, og nå prøver de selv. Ikke alle klarer det på første forsøk, men alle klarer det til slutt. Mestring!

I enhver læringssituasjon er mestring er i grunnen framtredende. Dersom noe skal tillæres så trengs der en følelse av å lyktes for å nære opp om kunnskapstrangen. For at vi skal vite at vi har mestret så trenger vi positiv bekreftelse på at vi har gjort noe riktig, at vi har gjort det bra.

Mestringsfølelsen kan komme i mange former og smaker. Alt ut i fra setting, utvendig stimulans, og hva en faktisk mestrer. Dersom jeg løper opp nærmeste fjelltopp, så føler jeg mestring i det jeg når toppen, men dette er noe jeg har gjort før. Dersom en prøver seg på noe en aldri har gjort før, eller en har jobbet lenge med å få til noe. Og så klaffer alt, og en lyktes. Da kommer mestringsfølelsen til sin fulle rett. Hjertet pumper, endorfinene strømmer og lykken kan bli nærmest overveldende. Dette er en følelse det er viktig å ta til seg, reflektere over og bruke neste gang det butter i mot.

Mestring er et drops, drops skal ikke tygges og svelges unna i en fart. De skal nytes, følelsen skal vare, og etter dropset er borte sitter smaken fortsatt i munnen. På denne måten kan vi bruke mestringsfølelsen fra, for eksempel treningshallen, eller skolebenken neste gang vi møter et hinder i livet. Stort eller lite, vi vet at dette kan vi klare, for vi har klart masse før, bare vi prøvde hardt nok.

Derfor er mestring viktig, uten mestring vet ikke vi når vi gjør det bra, når vi gjør det riktig. For at vi skal kunne få mestringsfølelsen, for at vi skal kjenne igjen når vi gjør det rette, er det viktig at noen forteller, eller viser oss at det vi gjør er bra. Ikke bare lærere og instruktører spiller en rolle i dette, også familie, kjære, og venner. Alle vi omgås.

Tusen takk til de som har støttet meg. Vist meg veien når jeg har gått i blinde, og har sagt i fra når jeg har gjort det rette. Takk.