Jeg husker det enda, vannet som bruser stolt nedover elven, fuglene som synger lovnader om en vakker dag mens jeg løper nedover stien, det går fort men likevel står verden stille. Jeg er alene med meg selv, og det er herlig. Jeg stuper gjennom et kratt og ut på det vakreste strekket på denne turen. De ruvende grantrærne står støtt på tykke stammer i en seng av grønn mose. Solstrålene har kjempet seg gjennom morgendisen og leker seg nå mellom trærne. Små vingede sjeler leter etter sitt første måltid for dagen, og alt er lykke.
Trodde jeg i hvertfall. Sjokket fikk nesten hjertet til å stoppe. Det tjuende århundre har innhentet Alvøskogen. ”Ikke et grantre igjen, ikke så mye som et bittelite grantre igjen.” Hele dalen er fri for vegetasjon, i dens plass er et øde landskap av granitt og kvarts. Solstrålene er ikke lenger lekne, men stikkende og truende. En gravemaskin står slitent i dalsiden, den er nok forsynt. ”Nå løper jeg bort å biter’n”
I går hogget de ned Trollskogen min i Alvøen for å lage en flott turvei. Vi kan ikke ha det enkelt nok. Nå har vi fått Kvikklunsj med appelsinsmak, Vi kan ikke få det enkelt nok.
Det er en stor parkeringsplass ved skogkanten. Vi kan ikke få det enkelt nok.
Det som i mange år har vært en vesentlig del av den norske folkesjelen, søndagsturen, er i full endring. Det utvikler seg to ekstremiteter. På den ene siden har vi de folkevalgte som kaster seg på Fedonbølgen. Vi er for fete, nå må det norske folk begynne å mosjonere! Den ene måten å angripe dette på ser ut til å gjøre all vår vakre natur tilgjengelig for alle. Brede flotte turveier trekkes gjennom all utmark. Alle må få komme seg fram i skog og mark. Lysløyper med bosspann hver femtiende meter. Benker, masse benker, på alle steder hvor en finner vakker utsikt. Og leskur for å skjerme våre sarte kropper mot UV-A og UV-B, stikkende nordavind og sønnavind & vatten er særdeles viktig.
Hvor ble det av utforskertrangen? Nansen og Amundsen visste hva dette var. Det å være i naturen på dens egne premisser. Dette visste vi også å sette pris på en gang. Naturen bidro med en smal sti som snirklet seg vei gjennom ulendt terreng, formet av firbente på sin vei i livet. Myr, fjell og blåbærtuer.. Det var naturen og meg, meg med kniven i beltet, appelsin, termos og kjeks i sekken. Jeg kunne gå hvor jeg ville, stoppe hvor jeg ville, sette meg ned hvor jeg ville. Vel sant skal sies, Jeg kan det i dag også, men der er litt andre kriterier som har sitt å si nå. I det store læreverket ”God norsk folkeskikk” lærer vi at på tur så hilser vi pent på dem vi treffer på vår vei. Vi klapper hunden, spør hva den heter før vi avlutter med litt tørrprat om det våte bergensværet, men det er kommet en del nye punkter under kapittelet, ”nødvendig utstyr.” Hver dag bombarderes vi av reklame for det ”rette” utstyret. De rette skoene, den rette buksen, Jakken i de rette fargene, som forresten ikke er de samme fargene vi hadde før sommeren, Gud forby. Og kanskje viktigst av alt. Den rette prisen. Det er nemlig ikke mulig å gå tur uten en norskprodusert allværsjakke i 3-4 tusenkronersklassen. Annet viktig utstyr som er essensielt for en vellykket spasertur er skritteller og gps. Derfor, husk neste gang du forviller deg ut på tur å se etter om dine medmennesker har alt det riktige utstyret. Det er forresten ikke nødvendig å vente til du er ute i naturen, det holder å gå gatelangs i byen for den del, da en vesentlig del av alle Bergansjakker som blir solgt her til lands nok aldri opplever mer villmark en vi finner i byens grønne lunger.