HoRangI – a tiger inside

Metode, teknikk, og vei er den generelle oversettelse av Do i TaeKwon-do. I all enkelhet er dette det mentale aspekter av kampkunsten. Læren om Do begynner samtidig med innlæring av teknikk og blir symbolisert ved to hovedelementer slik jeg ser det.

Elevenes ed:

1.      Jeg skal respektere gradsystemet og seniorene.

 2.      Jeg skal opptre korrekt og høflig.

3.      Jeg skal være lojal og ærlig.

 4.      Jeg skal kjempe for en fredlig og harmonisk verden.

5.      Jeg skal opptre i ekte taekwon-do ånd. 

Grunnprinsippene:

1.      Høflighet

2.      Ærlighet

3.      Iherdighet

4.      selvkontroll

5.      Ukuelig ånd

Ved siden av dette kommer også kutyme og oppførsel i treningshallen, som omfatter i praksis bukkeprosedyrer, respekt for sine treningskamerater og sin instruktør. På folkemunne tenker jeg ofte om dette som kardemommeloven, endog med en asiatisk tvist. Det gikk nok noen år før jeg satte dette med Do i et litt større perspektiv, enn bare det ”å være snill og grei.” Og det med rette tror jeg. Dette er nok en modningsprosses som først i senere tid har vekket en interesse i meg. For noen år siden leste jeg en bok om zen og kampkunst, ”Zen i bueskytingens kunst” av Eugen Herrigel. Denne omhandler zen-prinsipper relatert til den japanske kunsten i bueskytning. Hovedpoengene var fokus, pust, konsentrasjon og visualisering. Nå nylig leste jeg en annen bok om emnet, ”Zen in the Martial arts” av Joe Hyams. Dette er en bok bygget opp om Zen-utsagn utforsket gjennom anekdoter og forfatteren egen forståelse og erfaring med prinsippene.  Boken er på ingen måte en lærebok i Zen. Til det kreves nok mye mer enn å trene kampkunst noen dager i uken for å få en dypsindig forståelse for Zen, men jeg synes boken var interessant og artig lesning. Den gir en del perspektiver, og vekker en del tanker om mental kraft og fokus. Jeg skal gjengi noe av det her, og reflektere over mine tanker rundt det.

”make a friend of fear”: Dette handler om å være trygg på seg selv og sine egne ferdigheter. Jeg har to eksempler her.

Det første direkte tilknyttet til TKD med tanke på det å være en selvforsvarskunst.  Når jeg hører kommentarer som ”det der taekwon-do greiene funker ikke i virkeligheten” og alt mulig annet vås om effektivitet. Da rister jeg på hodet, selvforsvar for meg er det at jeg ikke blir angrepet når jeg går i byen, eller er ute en lørdagskveld. Jeg føler meg trygg på at jeg kan håndtere en eventuell situasjon og fremstår forhåpentligvis på bakgrunn av det uredd. Ikke bøllete og tøff, men rett og slett som et uattraktivt bytte.

Eksempel nummer to. Jeg var på jobb og brannalarmen gikk. Bygget skulle øyeblikkelig evakueres, og samtlige rom undersøkes. I en slik setting kan det fort bli mange kokker. Heldigvis var det første som slo meg, ”hva er det smarteste jeg gjør nå?” Det å stoppe opp, puste, og så tenke gjennom hva jeg burde gjøre, og hva som var min rolle på dette tid og sted, og så handle kontrollert ut ifra det. Dette er i grunnen ganske essensielt, det å ikke få panikk, å ikke stupe inn i en situasjon med begge bena uten å ha gjort regnskap for situasjonen først. I denne situasjonen klarte jeg å handle rasjonelt, og den mestringsfølelsen har jeg nå med i sekken min. Slik at jeg bedre kan takle andre stressende situasjoner.