På høstens lerret maler nordavinden vakre bilder i oransje og rødt der den leker med gårsdagens aviser og pene fruers velfriserte manker. Ennå drømmer forelskede par om sommeren. Gående hånd i hånd, mens to hjerter banker som ett og selv sjelen smiler gjennom blå øyne.
Bak et vindu kjennes kaffens amorøse duft, duften av Espresso, Latte og Cappuccino. Ungdommelige paraplyer roper etter oppmerksomhet mens de eldre står i hjørnet og drypper sine reiseskildringer i stillhet. Aviser som fortsatt har nytt å fortelle konkurrerer om de kaffedrikkendes gunst. Noen med fargerike forsider. En på rosa papir. Alle forteller om hvem som blir i Eliteserien og om hvem som vinner valget på andre siden av Atlanteren.
Kaffekoppene danser med teskjeer på asjettene, noen skjeer klassisk vakre, andre langbente skjønnheter som går best sammen med lette Latter. Mellom tangoens aggressivitet og valsens lette berøring avsløres de dypeste følelser for alle som er villige til å se. I byens travelhet er denne lille oase et fristed for dem som skal treffe vennlige sjeler fra fordums tid eller som bare er på søken etter seg selv. En lunge som lar oss puste dypt, senke skuldrene og samle krefter.
Tilværelsen på Kafeen er uformell og individuell. I sin enkle perfeksjon en sann nytelse. Her kan jeg være meg selv, jeg kan reise langt bort. Kjenne smaken av middelhavet i nesen. Drømme meg til en annen verden hvor snøen knaker under skoene, eller stupe inn mellom to permer med eselører. I suset fra gjestenes samtaler og regnets rytme på det store vinduet virker verden stille og harmonisk. Det er denne lille luksus gir meg energi til å takle hverdagen.